Saken om en norsk alenemor strandet i India med sine to gutter har vært i media i flere måneder. Hun har brukt indisk surrogat og står oppført som guttenes mor i fødslesattesten.
Men norske myndigheter nekter guttene norsk pass. Nå har Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) gitt endelig avslag på kvinnens adopsjonssøknad. Avgjørelsen kan bare ankes til en domstol eller sivilombudsmannen.
Aftenposten skriver på lederplass at norske myndigheter likevel kan gjøre noe for de to små guttene: Påvirke indiske myndigheter, slik at barna ikke blir statsløse, men får statsborgerskap der de er.
Men er det det beste for barna? Siden moren til disse guttene er norsk, er det Norge som har et ansvar for hennes barn. Norske myndigheter driver med ansvarsfraskrivelse ved å nekte guttene norsk pass.
Norge må akseptere at India har sine lover som beskytter surrogater. Ifølge indisk lov skal ikke en surrogat komme i den situasjonen at hun må overta en annens barn. For det er ikke surrogatens egg som blir brukt, og dermed er hun ikke biologisk mor til barna. Når embryoene blir satt inn i surrogatens livmor, skriver begge under på en avtale mellom surrogat og moren, at det er IP (Intended Parent) som er det/de kommende barnas foreldre.
Det er hårreisende at norske myndigheter ønsker å statuere et eksempel på bekostning av to uskyldige barn. Surrogatiforeningen stiller seg bak moren til guttene og maner til tenksomhet og forsiktig ordbruk i debatten om sakene som involverer surrogati.
Det er lett å glemme at det er mennesker det handler om, som har kommet i en vanskelig situasjon.
Hvis guttene får indisk statsborgerskap, betyr det at den norske moren da må forlate gutttene sine i India og la dem gå en uviss skjebne i møte?
Den eneste anstendige og riktige løsningen på den saken er å la guttene komme til Norge.
Publisert som leder i Utrop : 11.10.2010 09:54
Monday, October 18, 2010
Friday, February 5, 2010
På tide å løfte blikket
Det stadig fokuset i media og debatter angående innvandrere eller det flerkulturelle Norge handler mest religion, særlig islam, eller asylpolitikken. Moralpoliti-saken, som har fått mye oppmerksomhet i media, er en typisk slik sak.
Slike nyheter tar bort oppmerksomhet fra de store problemer som minoritetsgrupper generelt sliter med. Det er stor mangel på tiltak for å ta tak i problemer som det er lite fokus på.
Men er religion og islam de eneste temaene som angår minoritetsgrupper? Nylig skrev Dagsavisen at 5000 barn bor i kommunale boliger i Oslo sammen med foreldre som har rusproblemer eller psykiske vansker.
Bydelen Sagene i Oslo har mange kommunale boliger og i de fleste av dem bor minoritetsbakgrunn med ikke- vestlig bakgrunn. Barnevernet er ofte inne i bildet når det gjelder barn som bor med foreldre som sliter.
Nesten to av tre barnefamilier i kommunale boliger har ikke-vestlig innvandrerbakgrunn, og barna lider under de slette boforholdene.
I 2006 skrev to Nova-forskere en rapport som viste elendige boforhold for mange barn med ikke- vestlig bakgrunn som bor i kommunale boliger. Barn bor i trange boliger med lav standard, skrev de i rapporten, men situasjonen har fortsatt ikke forandret seg i 2010.
Anniken Hauglie (H) er nyutnevnt byråd for sosiale tjenester i Oslo, og ansvarlig for de kommunale boligene. Hun erkjenner at det trengs økt fokus og mer systematisk oppfølging av de kommunale boligene. Men når skal byrådet gjøre noe for disse barna?
Det er blant annet slike utfordringer minoritetsgrupper har foran seg. Å gi barna bedre oppvekstvilkår på lik linje med norske barn.
Men rapporter om denne typen problemer får lite mediaoppmerksomhet, som er stort sett dominert om saker av religion, hijab-forbud, og vold og kriminalitet.
Det bør også være like stor fokus på de andre problemer som angår minoritetsgrupper, ikke kun de som er knyttet til religion og kultur. Sosiale og økonomiske forhold har mye å si når det gjelder integrering.
Det er på tide å løfte blikket vekk fra debatter om religion og islam og fokusere på problemer som hindrer både barn og voksne i minoritetsgrupper i å delta i det norske samfunnet på lik linje med nordmenn.
Slike nyheter tar bort oppmerksomhet fra de store problemer som minoritetsgrupper generelt sliter med. Det er stor mangel på tiltak for å ta tak i problemer som det er lite fokus på.
Men er religion og islam de eneste temaene som angår minoritetsgrupper? Nylig skrev Dagsavisen at 5000 barn bor i kommunale boliger i Oslo sammen med foreldre som har rusproblemer eller psykiske vansker.
Bydelen Sagene i Oslo har mange kommunale boliger og i de fleste av dem bor minoritetsbakgrunn med ikke- vestlig bakgrunn. Barnevernet er ofte inne i bildet når det gjelder barn som bor med foreldre som sliter.
Nesten to av tre barnefamilier i kommunale boliger har ikke-vestlig innvandrerbakgrunn, og barna lider under de slette boforholdene.
I 2006 skrev to Nova-forskere en rapport som viste elendige boforhold for mange barn med ikke- vestlig bakgrunn som bor i kommunale boliger. Barn bor i trange boliger med lav standard, skrev de i rapporten, men situasjonen har fortsatt ikke forandret seg i 2010.
Anniken Hauglie (H) er nyutnevnt byråd for sosiale tjenester i Oslo, og ansvarlig for de kommunale boligene. Hun erkjenner at det trengs økt fokus og mer systematisk oppfølging av de kommunale boligene. Men når skal byrådet gjøre noe for disse barna?
Det er blant annet slike utfordringer minoritetsgrupper har foran seg. Å gi barna bedre oppvekstvilkår på lik linje med norske barn.
Men rapporter om denne typen problemer får lite mediaoppmerksomhet, som er stort sett dominert om saker av religion, hijab-forbud, og vold og kriminalitet.
Det bør også være like stor fokus på de andre problemer som angår minoritetsgrupper, ikke kun de som er knyttet til religion og kultur. Sosiale og økonomiske forhold har mye å si når det gjelder integrering.
Det er på tide å løfte blikket vekk fra debatter om religion og islam og fokusere på problemer som hindrer både barn og voksne i minoritetsgrupper i å delta i det norske samfunnet på lik linje med nordmenn.
Subscribe to:
Posts (Atom)
