Klimaflyktningene kommer!

Photo: Flicr.com

Nordmenn er mer redde for muslimer enn klimaendringer, ifølge en ny meningsmåling. Dette må være en triumf for alle som har jobbet hardt for å skape et virkelighetsbilde der muslimer framstår som den store trusselen mot Norge.

Hva om de politikerne som har fremstilt islam og muslimer som som den store trusselen mot demokratiet, hadde kjempet for å bremse global oppvarming som er den største trusselen mot hele mennesket?

Problemet i dag er at vi er polarisert i forskjellige grupper, og klimaspørsmålet blir framstilt som en sak bare for venstresiden og miljøbevegelsen. Dermed blir alle de som ikke identifiserer seg med ett eller begge disse to politiske miljøene ofte pasifisert.

Klimamøtet i København i desember setter et viktig spørsmål på dagsorden, men så lenge verdens mektige land, med alle tenkelige ressurser tilgjengelig, ikke er villige til å satse mer på klima, er det ingenting en fattig bonde i Nicaragua elle India kan gjøre. Tenk hvor langt vi hadde kommet med en lignende mediekampanje om klima som den som pågår om religion i vestlige land.

Mens islam blir fremstilt som den ytre fiende, er det faktisk klimaendringene folk flest burde bekymre seg over. Den egentlige trusselen mot mennesker er klimaendringene.

Det er lite politisk vilje ennå til å sette fokus på klimaendringer. Er det fordi klimaendringer rammer fjerne land? Men fortsetter tørke og sult å øke i Afrika og Asia, vil asylstrømmen øke til de rike landene. Når de nye klimaflyktningene strømmer til Norge, vil klima bli et tema for partier som er opptatt av religion og kultur. Fortsetter temperaturen å øke med like stor fart, er den dagen ikke langt unna.

Ikke bare i Norge, men også i USA, er folk ubekymret når det kommer til klima, og tror ikke på ekspertene når de sier at global oppvarming skyldes menneskenes forbruk.

Det er et dilemma for demokratiet at viktige avgjørelser blir tatt på bakgrunn av meningsmålinger. Så lenge meningsmålingene viser at folk er ikke så opptatt av klima, vil det skje lite. Men tiden er inne for å gjøre noe med klima. Det er barnas fremtid vi leker med.

Barn i Danmark er bekymret for klimaet, ifølge en ny rapport. Barn i Oslo-skolene deltar i miljøprosjekter som Duppeditt, men det trengs en global innsats for klima.

Det er ennå tid til å sette igang tiltak som kan dempe omfanget av klimakrisen. Men når klimaflyktninger begynner å sette kursen mot Europa om noen år, vil det være for seint.

Innvandrer på hyttetur

Mange innvandrere opplever å bli invitert med på hyttetur av norske venner. Det er en fin måte å bli kjent med norsk natur og samtidig få føle seg som en av gjengen. Men opplevelsen kan være nokså annerledes for oss nye.

Det var med stor glede jeg takket ja til en hyttetur i fjor. Allerede for mange år siden fikk jeg oppleve min aller første hyttetur. Siden jeg den gang var ny i Norge slapp jeg unna de uskrevne reglene. Nå som jeg er godt integrert, var det en helt annen sak. Men det skjønte jeg først når det var for sent.

Hyttekost

Ganske fort dukket det opp en lang kravliste, som ble enda lenger fordi det var barn med i bildet.
Frokosten var selvfølgelig uhyre viktig, siden vi skulle på tur. Det ble mye mas rundt bordet, og barna fikk streng beskjed om at de måtte spise, ellers ville de bli for slitne til å orke tur. Med matpakke, drikke og litt kjeks i sekken dro vi på en lang tur i skogen. Det var deilig. Da vi kom tilbake spiste vi middag, og så var det tid for tur igjen.

Og slik holdt det på i hele fem dager. Turgåing og arbeid. Turgåing og arbeid. Sol noen dager, andre ikke, og da det regnet tenkte jeg at vi skulle få slappe av inne, men nei...hva har man regntøy for?
Ut på tur midt i pøsregnet, og jeg må ærlig innrømme at jeg var veldig glad for klagende barn den dagen. De sørget for at vi kom tilbake litt før vi pleide.

Whisky i India

Turen vekket minner om andre hytteturer jeg har vært med på. Også vi indere drar på hyttetur. Men kulturforskjellen er stor. På hyttetur i India har vi med oss mye mat, musikkanlegg og kortspill. På denne turen jeg husker fra barndommen var vi ved sjøen og det var ganske varmt, slik at vi kunne bade. Det var mange "tanter" og "onkler" (ikke slektninger, alle voksne regnes som onkler og tanter for barna som er med), som spilte kort eller satt og skravlet. Tantene lagde masse god og fetende mat, og vi barn fikk løpe inn og ut som vi ville. Vi var på stranden eller inne. Det var helt opp til oss da de voksne bare slappet av.

Jeg har vage minner om voksne som tok seg en ettermiddagslur fordi de hadde spilt "Rummy" (et kortspill) til seint på natten. På kvelden var det fest med whiskyrunder for mennene og høy musikk.
Vi hadde ikke med oss noe utstyr eller badedrakter. Vi hoppet ut i vannet i våre kjoler, og plasket rundt eller lagde sandslott. De voksne svømte ikke i det hele tatt bortsett fra én av tantene som tok et bad i sjøen, iført sari. Alle bare lo av de stygge blikkene hun fikk av de andre badegjestene på stranden. Det var mye latter da sarien blåste opp som en vannballong. Da vi reiste av gårde var stedet ganske forsøplet og skittent. En eller annen tjener fikk litt penger, og vi dro hjem uten å løfte en finger. Vel fornøyde med hytteturen.

Ikke akkurat avslappende

Hytteturen i Norge var helt annerledes. Ikke bare slet vi med all turgåingen. Siste dagen brukte vi fem timer på å gjøre hytta i stand til andre som skulle komme etter oss. På vei hjem innså jeg at jeg var ganske sliten etter de fem dagene på hyttetur som skulle ha vært hvile.

Da jeg ble invitert, ble det nevnt at det er så fint og grønt – og sunt – å komme seg vekk fra byen og slappe av. Vi kom oss nok vekk fra byen, men mens jeg satt i bilen, var jeg glad at det var lørdag slik at jeg kunne hvile på søndagen.

Nå innser jeg at jeg savner de indiske hytteturene og lurer på om jeg fortsatt har mye arbeid igjen i min integreringsprosses?

Tomme ord er liten trøst

*Publisert i Utrop sept.2009

I dag finnes det 85.000 barn som er fattige i Norge. Innvandrerbarn av enslige forsørgere er sterkt overrepresentert i denne gruppen.
Folk pleier å si at fattigdommen i Norge ikke kan sammenlignes med den i Afrika, og at alle barn har mat, klær og går på skole.

Det er sant nok, men slik er det også for mange fattige i Afrika eller Asia. De får også mat på bordet, om det så bare er linsesuppe med ris hver dag. De har også klær på kroppen, om det så bare er en fillete skjorte på kroppen. Slik sett kan man ikke sammenligne fattigdom i andre land.

Det som gjør det vanskelig å være fattig i Norge, er at de fleste har god råd, reiser på ferie, har råd til aktiviteter, mens disse barna må stå på sidelinjen å se på hva de andre har råd til.

Mangler fritidsaktiviteter
Hardest rammet er barn av enslige forsørgere med minoritetsbakgrunn. En av de arenaer der barnefattigdom merkes mest, er fritidsaktiviteter. Barn med minoritetsbakgrunn ses ofte på gatehjørner på Grünerløkka eller Grønland etter skoletid. Mangel på fritidsaktiviteter gjør at mange begynner fort å vanke i byen.

Dårlig økonomi gjør det også mer attraktivt å bli rekruttert til kriminelle miljøer. Mange minoritetsbarn har aldri gått hverken i barnehagen eller på SFO. Nitti prosent av barn i bydelen St.Hanshaugen går på SFO, sammenlignet med tretti prosent i Gamle Oslo, der andelen minoritetsbarn er høy. Det er ikke kontantstøtte som er hindringen, men svak økonomi. Ap og SV henger seg opp i kontantstøtte, som faktisk hjelper fattige barnefamilier. Mens Høyre henger seg opp i arbeid som løsning på fattigdomsproblemet.

Jobber står ikke i kø
Erling Lae, byrådsleder, mener at yrkesdeltagelse er veien ut av fattigdommen. Men den nylig utgitte Fafo-rapporten "Barnefattigdom i Norge" viser overraskende nok at tre av fire fattige husholdninger har inntekt fra arbeid. Hva da med de som av forskjellige årsaker, for eksempel helsemessige, ikke kan delta i arbeidslivet? Jobber står ikke i kø for en del enslige forsørgere med minoritetsbakgrunn. Det er heller ikke lett å kombinere en full jobb og ha eneansvar for ett eller flere barn. Må de forbli fattige i mange år?

Økningen i antall fattige barn viser at byrådets linje med å sette yrkesdeltagelse som svar ikke hjelper. Mange enslige forsørgere jobber i lavlønnete yrke, og inntekten strekker ikke til. Det går til slutt ut over barna og fritidsaktiviteter.

Tenk nytt!
Det trengs tiltak som gir disse barna fritidsaktiviteter og bedre økonomiske levekår. Det har ikke vært mangel på ord og forklaringer fra politikere, men det har vært lite handling. Mens det forklares og argumenteres, vokser barnefattigdommen i Norge. De må ikke bli en brikke i et kynisk spill mellom de forskjellige partiene.

Tomme ord er til liten trøst for et barn som ikke har mulighet til å reise på ferie eller ha noen fritidsaktiviteter etter skoletid.

Taperne i asyldebatten

Asylsøkerne er taperne i Soria Moria II. De rødgrønne går inn for en strengere asylpolitikk.

Under hele valgkampen hørte vi om asylsøkere, og fikk inntrykk av at de nærmest var i ferd med å invadere Norge. I en tv-debatt fortalte utenriksminister Jonas Gahr Støre at det er 20 millioner mennesker på flukt i verden. Det viser at «asylstrømmen» ikke består av lykkejegere som vil utnytte det norske velferdsystemet.

Frihetsberøvelse
Den samme regjeringen snakker nå om internering av de som har fått avslag på søknaden sin, men prøver å gjemme seg bak ord som «frihetsberøvelse».

Mens regjeringen flekser sine muskler for å vise folk at de er like tøffe som Fremskrittspartiet i asylpolitikken, får de ros av Frp. Når Frp begynner å gi ros istedenfor ris i asylpolitikken, er det grunn til bekymring. Bekymringen er at Norge er i ferd med å forlate sin humanitære tilnærming i asylpolitikken.

Håpløst for papirløse
Samtidig viser tall fra Statistisk sentralbyrå at det bor omtrent 18.000 papirløse innvandrere i Norge. Mange har fått avslag på sine asylsøknader, men kan ikke returneres til hjemlandet på grunn av krig eller konflikter.

Mange av de ureturnerbare har helseproblemer, noen alvorlige skader. Nå åpner Kirkens Bymisjon et helsesenter for å hjelpe disse menneskene. Helsesenteret må ha skjult adresse og ikke engang pressen fikk adgang til et møte organisasjonen hadde om senteret.

Uviss skjebne
Samtidig får Kirkens Bymisjon kritikk av statssekretær Libe Rieber-Mohn i Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Hun mener at slike tilbud vil hindre retur av asylsøkere som har fått endelig avslag.

Vi ser også at et søskenpar har søkt kirkeasyl i Holmlia kirke. De har fått avslag av Utlendingsnemda, til tross for at de er er født og oppvokst i Norge. Skjebnen til mange ureturnerbare blir en trist tilværelse, der de må leve i skjul og redsel.

Vurder amnesti
Mange retrunerer ikke selv om regjeringen strammer inn regelverket og setter igang tiltak som «frihetsberøvelse».

Kanskje er det mer humant å gi amensti til mange av disse, som skal bli i Norge uansett.

Hijab og friheten til å velge selv

Hijabdebatten nekter å legge seg. Rektoren på Ny Krohnborg skole i Bergen vil nekte elevene hijabbruk. Retten i Oslo vil ikke tillate hijab bruk av dommere. Dette tøystykket har skapt kontrovers opp gjennom historien.
By: Saroj Chumber

Hijabnekt symboliseres med frigjøring av muslimske kvinner. Når en kvinne sier hun vil bruke hijab frivillig, blir hun ikke trodd. Hun blir sett på som hjernevasket, og en som må reddes.

En utdannet og moderne muslimsk kvinne som bruker hijab frivillig forteller at hennes far har bedt henne å ta av seg hijaben. "Det blir lettere for deg uten hijab i Norge," har faren sagt. Men for henne er det viktig å bli akseptert som hun er, og med de valgene hun tar selv, med sin hijab.

Symbol på motstand
I de vestlige landene er det nå en voksende tro at muslimske kvinner må frigjøres ved nekt av hijab. Dette er ikke noe nytt forsøk på å frigjøre muslimske kvinner. Ifølge religionsforsker Berit S. Thorbjørnsrud har hijab hatt ulike roller i forskjellige land gjennom historien. Og slør brukes også for å gjøre motstand. Rundt 1870, da vestlige land koloniserte Midtøsten, la franskmennene og engelskmennene ofte stor vekt på å frigjøre de muslimske kvinnene fra det de mente var en slavelignende tilværelse.

Kolonimaktenes undertrykkelsespolitikk og fokus på sløret på midten av 1800-tallet bidro for eksempel i Algerie til at mange flere kvinner brukte slør enn tidligere for å uttrykke motstand mot kolonimaktene, og for å vise sin algeriske nasjonalfølelse.

Både Atatürk i Tyrkia og Resa Sjah i Iran forsøkte å forby slør og tilsvarende mannlige hodeplagg og religiøse symboler.

For mange iranske kvinner ble sløret et motstandssymbol mot en forhatt despot, og i Tyrkia er det klart at de tidligere autoritære tiltakene mot slør har gjort nettopp sløret til en måte å vise motstand mot regjeringen og myndighetene på.

På den andre siden tok mange muslimske kvinner av seg hijaben på 1970-tallet. Det var kvinner som tok seg utdanning, gikk med moderne klær og tilhørte samfunnets øvre lag. Å vise hår ble et symbol på å være moderne. Religionsforskere forklarer det slik: både påbud og forbud bidrar til å gi det samme tøystykket en helt annen betydning. Idag er hijab påbudt i Iran, mens å vise hår er forbundet med det å gjøre motsand.

Kultur og kvinner
Det er også et annet viktig element som ofte glemmes i hijabdebatten. Det handler om en motstand mot et samfunn som signaliserer at hvis en kvinne velger å bruke hijab, er hun ikke likestilt med de andre til tross for lik utdanning. Bærer hun på hijab, kan hun ikke bli politikvinne eller dommer. Ulike kulturer som undertrykker kvinner, gjør det ved å holde kvinner utenfor maktposisjoner. Hvis hijab brukes til å nekte muslimske kvinner retten til å ha tilgang på de samme godene som alle de andre kvinner, blir dette en form for kvinneundertrykkelse.

Retten til å bruke eller ikke bruke hijab handler aller mest om friheten til å ta dette valget selv.